Lise Askvik
Livet på Sicilia

Når politiet stopper deg for å fortelle…

Published on: mai 3, 2016 at: 20:13
1 kommentar

Sicilianere har en hjertevarme jeg sjelden har møtt maken til.
Jeg må dele med deg, dagen lille opplevelse.

I ettermiddag gikk jeg tur med mine to hunder langs de støvete gatene her vi bor. Som vanlig slo noen av løsbikkjene følge med oss, det er alltid gøy å være flere. De vimser omkring og tigger godbiter, som de får i så stort monn at flere av dem nå henger utenfor porten vår på heltid.
Da kom den lokale politibilen. Den stopper opp ved oss. Ut av bilen oser to kjekke karer i uniformer. Jeg kjenner dem nå. De har kommet på besøk hjem til oss to ganger allerede. For å skravle, for å flørte, for å le med oss. Jeg fryder meg over nysgjerrigheten og kontaktsøkene deres.
De kysser meg på begge kinn og gestikulerer ivrig, for de har følgende viktige sak på hjertet; den lokale løshunden som alle dyrekjære her nede kjenner under navnet «Pascal» har blitt påkjørt av en bil!
«Men vi tok ham til veterinæren, så nå er bruddet hans spjelket og gutten bor med oss på politistasjonen».
Der kommer han til å få bli til han er god som ny. Under kyndig overvåkning og jeg gjetter, med mye kos og oppmerksomhet.
Jeg kunne ikke annet enn å gi hver av politigutta enda et kyss og et smil før de humpet videre i bilen sin.

Her er Pascal (hvit) på stranden sammen med dama si Ira (sort) og kompisene Sorben (brun) og Pleasure (med bles).
Før han ble påkjørt.

2016-04-08 17.41.02
Kveldstur med innlagt kosepause, med Bisniss og Pleasure, Pascal, Ira og Sorben.
2016-04-08 18.04.04

Del
1 kommentar
Livet på Sicilia

Omfavnet av den varmhjertige, sicilianske storfamilien

Published on: april 3, 2016 at: 22:12
0 kommentarer

De sier at den sicilianske storfamilien favner vidt. Det stemmer.
Nå har også vi blitt svøpet i dens lune varme.
2016-03-28 13.59.11

Vi ble nylig invitert med på en heldags utflukt, av familien til Simone, en av guttene i Leos klasse -og bestekompis. Før klokken ti pakket vi fire biler fulle av folk og mat, god drikke og bikkja vår Bisniss. Minst to av bilene var overfulle av barn uten sikkerhetsbelter, men i et land der fartsgrensene fungerer som milde anbefalinger, gikk ferden bekymringsløst i 100 km/t gjennom 50-sonen, til en deilig villa i en vakker hage, 6 kilometer fra der vi bor.

Storfamiliens far passet villaen for sin nederlandsk-sicilianske kompis, for han brukte huset bare en måned i året. Det er klart far måtte få ta med familien sin dit! Den sicilianske rausheten kjenner ingen grenser. Fra andreetasjen skuet vi langt ut over et krystallklart Middelhav. Et kritthvitt seilfly landet på en flat stripe noen hundre meter bortenfor oss, og i de karrige, bratte fjellene bak huset kneiste en gammel borg som ingen i storfamilien visste noe om. Omgitt av utallige gamle, forlatte, forfalne og smertefullt sjarmerende palasser, borger og kirker, kan ingen ha oversikten over om de er 1000 eller bare 400 år gamle, må vite.

Vi norske hadde på forhånd spurt hva vi skulle ta med. Svaret lød «absolutt ingenting, dere er gjester». Så det ble med to flasker rødvin av typen Nero d´Avola til 40 kroner flaska. Billig vin her koster under 20 kr.

Mens Espen, Leo, Simone og jeg og Bisniss og sju, åtte unger spilte ball og sto på rullebrett i hagen, disket familiens vakre mamma Sara, og hennes søster, opp til oss alle. Bisniss fant det plutselig for godt å løfte bakbeinet og skvette lystig på noe metall langs en vegg. Dessverre viste det seg å være grill-risten som far like etter grep for å grille til stormåltidet! Jeg måtte forte meg, beskjemmet, å innrømme kjøterens synder, men det var unødvendig, for et av barna hadde selvsagt sett det og allerede behørig informert far. Han grep hageslangen og spylte resolutt med et barskt smil, pytt – den skulle tross alt straks over glødende kull.
2016-03-28 16.01.35

Kjøttet smakte virkelig nydelig! Like godt som vinene -både våre og den hjemmelagede de bød på- samt eggebrødet, deres hjemmelagede oliven, bestemors stuede sopp, den lokalt produserte osten og skinken. Spagetti fikk vi også -som normalt ikke er min favoritt, men i denne stemningen smakte den herlig.
Fordelt på to bord gikk praten høylytt og følelsen av å være en del av den sicilianske storfamilien grep meg gjennom det timeslange, uforglemmelige måltidet.
2016-03-28 13.18.15
S
elv om maten er utsøkt, kan man sjelden si det samme om plasttallerkenene som er så populære her. Men som privilegert gjest, som selv ikke fikk bidra til alt arbeidet, fant jeg det ikke betimelig å gjøre vertskapet oppmerksom på miljøfiendtligheten eller estetikken i plasten. Selv om man ikke er i Roma så bør man følge skikkene der man er.
2016-03-28 12.38.01

Sicilianere er tradisjonelle. Kvinnene ryddet og mennene drakk kaffe. Deretter gikk vi alle ned til havet. Deilig å gå en tur. For her kjører folk nesten like mye som i USA, men de 500 meterne ned til Hønebukta var en distanse alle mente var ok til fots. Solen stekte og Bisniss fikk oppmerksomhet igjen da han bæsjet midt på grusveien. Så flaut, jeg hadde glemt bæsjepose! Storfamilien bare lo og mente at jeg måtte være den eneste på Sicilia som plukker opp hundemøkk. Med såpass mange løshunder som vi har her, er det naturlig å se illestinkende alfakrøller med ujevne mellomrom. Så denne gangen fikk den ligge.

Min bedre halvdel Espen har badet hver eneste dag siden vi kom hit til Sicilia. Stort sett i bassenget vårt, men han foretrekker havet. Både Espen og Leo hadde med seg badebukser. Sicilianerne gispet advarende «havet holder maks 20 grader»! Vi fortalte dem at det er omtrent makstemperatur i norske badevann. Simone og et par av barna lot seg inspirere, så de kastet langbuksa og badet i bare underbuksa, frydefullt og med store smil.
Dette også er typisk mange her; sicilianere flest er høyst uformelle. Jeg har faktisk flere ganger møtt foreldre som leverer barna på skolen i pyjamas eller morgenkåpe. Her går det helt greit. «Va bene» sier de og smiler. Denne avslappetheten passer meg veldig godt. Jeg opplever at mennesker kommer hverandre nærmere med mindre staffasje og etikette -og mer direkte ærlighet.
2016-03-28 14.03.55

Tilbake i villaen disket familiens kvinner opp med et nytt stormåltid mens karene grillet mer kjøtt. Simones storebror på 15 år trengte hjelp med engelskleksene, så vi satt midt i flokken og bøyde engelske verb og skrev stil. Snart ville de andre også delta i utenlandsken så vi endte opp med at alle presentere seg på engelsk. My name is, I have ten years. Deretter laget vi gåter for hverandre, på italiensk. Vi trillet, kastet, klappet og snurret ball til hverandre på stadig nye måter, noen spilte en ny runde fotball og enkelte begynte å imponere på rullebrettet. Bisniss hadde fått så mye mat at han lå rett ut i skyggen. Det gjorde også Espen. Ingen fant det unaturlig at han tok seg en liten blund midt iblant oss.
Kaker, tiramisu, besøk av naboen og mer lek fylte ettermiddagen. Først klokken seks tok vi avskjed og takket for en helt spesiell dag. Lykkelige, slitne etter en dag med intens italiensk og med mye sol, både fra himmelen og fra vår sicilianske storfamilie, lå vi rett ut i taushet i mange timer da vi kom hjem.

Å leve med så mye hjertevarme og så mye raushet, gjør noe med oss. Det er rørende. Det gir tro på menneskeheten. Det fyller både hjerte og noe dypt inne i meg. Sicilianere er fulle av selvtillit og kanskje derfor kan de tillate seg å være så uformelle. Deres raushet er et utslag av dyp dannelse.
Jeg håper noe av denne godheten blir en del av meg gjennom deres eksempler.

Men når det kommer til hundebæsj og plasttallerkener så tror jeg at jeg holder en knapp på den norske måten.

2016-03-25 10.01.07

 

Del
0 kommentarer
Livet på Sicilia

En annerledes førpåsketid

Published on: mars 19, 2016 at: 21:49
8 kommentarer

Mars smelter snøen hjemme i Norge og hestehoven titter frem.
Mars er også en vakker måned her på Sicilia. Både appelsin- og sitrontrærne blomstrer og fyller dagene med en herlig liljekonvallduft.

WP_20160312_16_56_55_Pro

Vi har hyggelig besøk av svigers og niese Ida denne uken. Det gjelder alltid å vise gjestene våre noe av det fineste denne vakre øya har å by på. Nå har vi nettopp kommet hjem fra en todagerstur til de høytliggende kystbyene Taormina og lille Castelmola; to byer som klorer seg fast i fjellsidene, og med vakker utsikt over Europas mest aktive vulkan.

WP_20160317_07_15_27_Pro

Etna rager 3350 moh, og hun (ja, hun er kvinne på siciliansk folkemunne) dampet og puffet også da vi våknet til klar sikt og vakker utsikt:

2016-03-17 07.39.23

Fra Castelmola var utsikten enda mer slående, men Etna hadde dampet seg inn i en tykk tåke og forsvant i tåkehavet.

2016-03-17 10.44.18

Bisniss er ikke redd for stup eller utsikt.

2016-03-17 10.39.51

Her på Sicilia er de så hjertevarme at mange hoteller også ønsker hunder velkommen, så vi tok med oss både Bisniss og Pleasure. Hun har adskillig skarpere jaktinstinkter enn Bisniss, noe alle katter på hennes vei legger merke til.

2016-03-17 11.09.24

2016-03-17 11.09.08

Ida gikk gjerne tur med Bisniss forbi grønne åkre og enger.

WP_20160316_10_08_47_Pro

Også måtte vi ta med hele familien til den vakre stranda i Avola! (Noen som ser familielikheten i Fosshaugfamilien?)
2016-03-18 17.53.51

Mange av de havslipte, runde lavasteinene på stranda har hull helt gjennom. Vi har mange av dem liggende i hagen nå. Fine!

2016-03-18 17.56.45

Gjennom årtusnene har havet slipt ut denne enorme bukten i nabobyen Avola.
Skummelt og gøy å gå klippeturer her.

2016-03-18 18.03.26

Del
8 kommentarer
Kritikk og politikk

Hvor mange gjester hadde du sluppet inn?

Published on: mars 5, 2016 at: 19:26
2 kommentarer

Fra vår vakre steinvilla sør på Sicilia ser jeg ut over Middelhavet. Mot Afrika. Og sannsynligvis mot en kommende, ny flyktningestrøm som også vil nå frem til Norge. Vi kan ikke la være å ta deres lidelser på alvor. 
flyktningbåt

Men jeg klarer likevel ikke å bli enig med meg selv hva jeg synes; hvor mange flyktninger bør Norge ta imot? I fjor sommer diskuterte politikerne 8000 eller 10000 i løpet av tre år. Åtte måneder senere hadde vi tatt imot 31.000.

Situasjonen er uoversiktlig i Norge, men for syrere på flukt fra krigen er den horribel, livsfarlig og fullstendig uutholdelig for mange.

Slites også du mellom ulike, sterke argumenter? Mitt behov for å hjelpe står mot behovet for egen trygghet – og for å verne om mitt og mine. Hvor mye er jeg villig til å gå ned i levestandard for at andre kanskje kan redde livet?
Og overdriver jeg den «faren» flyktningene utgjør?
Er jeg egentlig mest god eller mest ego, mest dumsnill eller mest beskyttende?

Kanskje finner vi noen svar ved å trekke følgende analog: hvor mange gjester ville jeg tatt inn i mitt hus, hvis det sto om deres liv? Å redde et annet menneske er noe av det mest meningsfulle vi kan gjøre i livet. Men det finnes likevel en smertegrense for hvor mye jeg kunne og ville gjort. Jeg ville feks ikke tatt maten fra min egen sønn for å gi den til andre. Eller jo, kanskje – hvis min velfødde sønn sto opp mot et utmagret barn, måtte min egen vente. Dette illustrerer problematikken; er så mange nyanser, så mange «hvis» at ingen sikre svar er å finne.

Men finnes det noen yttergrenser da? Når er det eventuelt greit å si nei -og finnes det et «nok-punkt»?

I utgangspunktet har vi internasjonale og norske regler som regulerer flyktningeinntaket. Vi har menneskerettigheter, et asylinstitutt og moralregler som peker mot noen svar. Men ulike land har veldig forskjellige regler og praksis. Norge tok i fjor altså i mot 31.000 flyktninger, Sverige omlag 160.000 og Japan tok imot 27. Året før tok de imot 11.

Så hvor mange bør Norge ta imot i år?
I jakten på noen yttergrenser, la oss ta et drøyt eksempel og si at Donald Trump blir USAs neste president, at han ikke lar seg temme men kjapt fornærmer ulike, nærtakende nasjonsledere, og tredje verdenskrig blir et faktum. Verden får ikke «bare» noen millioner syrere med krav på asyl, ikke 60 millioner mennesker på flukt som i dag, men la oss si to milliarder flyktninger søker trygg havn. Ville og burde Norge da ta imot bare et par millioner? Kanskje én million -eller en halv?

Både det helsefarlige vinterklimaet vårt og en begrensning i antall hus og sengeplasser tilsier at det finnes en øvre grense. Hvor mange ville vi kunnet skaffe mat, uten at alle måtte sulte? (Så mye mat som vi kaster i dag er det trolig et godt stykke frem dit, men ville jeg vært villig til å sulte for kanskje å redde andre? Ville du?) Hvilke konsekvenser måtte en slik stor tilstrømning fått for Norge som land, stat og folk?

En øvre grense finnes, selv om så mange som to milliarder mennesker skulle hatt krav på asyl. Derfor diskuteres da også asylinstituttet slik vi kjenner det i dag, kanskje må det nå endres. Jo flere som har behov for hjelp, jo hardere blir kampen om den hjelpen som er tilgjengelig. Og alle er enige om at vi må prioritere de med størst behov, fremfor folk som forståelig nok «kun» ønsker seg bedre liv og muligheter.

I Norge er det forsatt vi nordmenn, representert ved våre politikere, som bestemmer hvor mange vi kan ta imot. Men hvor mange ville vi ønsket velkommen dersom folket hadde måttet oppgi det eksakte antallet gjennom en kjempefolkeavstemning?
Jeg er rimelig sikker på at tallet ville sprike fra null til kanskje en million. Men hvor ville hovedvekten ligget?

Tilbake til mitt og ditt hus: De fleste av oss åpner døren for gjester, både til middag og overnatting innimellom. Noen ganger til lengre opphold. Da må vi som bor i huset være fleksible, høflige og klare på husets regler. Gjestene må også være høflige og respektere husreglene. Hvis ikke blir det uvennskap, utrivelige forhold og kanskje utkastelse. Gjelder de samme reglene for landegrensene våre? Og er Norge et tydelig og godt vertskap for gjester av ulik støpning?

I våre hjem er gjestene som regel folk vi kjenner. Hvor lett er det å åpne våre private rom for folk vi ikke kjenner? Og hvor langt et vi villige til å holde ut, yte og betale for fremmede medmenneskes sikkerhet og overlevelse?
Etter hvert som ressursene presses og blir færre, er det umenneskelig da å prioritere sine egne? Når er det eventuelt greit å si nok, stopp og nei?

flyktningvann

Hvor mange flyktninger Norge skal huse, er som en ligning med flere ukjente faktorer
* Hvor mange har krav på vår hjelp? =Totaltantallet.
* Hvor mange har vi fysisk plass til? =Begrensningene.
* Hvor mange har vi råd til å betale hus, mat, helsetjenester og skole mm for? (Eller egentlig -hvor mange er vi villige til å betale for, veid opp mot hva vi må forsake?)
= En avveining der demokratiet må høres og politikerne må avgjøre.
* Hvor lenge må flyktningene få lov å bli? =Tidshorisont.
* Hvilke kostnader skal vi evnt. kutte for å prioritere flyktningenes behov? = Den smertefulle avveiningen mellom tilkommernes og innbyggernes behov. (Innbyggerne har betalt skatt og har derigjennom rett på ulik hjelp, så kan egne innbyggere i akutt nød -feks kreftsyke- settes til side for å prioritere flyktningenes akutte behov? Er flyktninger mer verd enn nordmenn – eller omvendt?)
* Hvilke konsekvenser får det dersom vi tar inn for få? = Moralsk avveining.
Risikerer de livet, eller livsvarlige skader? Og hva om vi tar inn for mange, eller feil folk? Risikerer vi våre egne innbyggeres liv og helse – og er det en rimelig risiko å ta?

Kanskje står det mest om dette, avgjørende spørsmålet:
Hvor langt ned i egen levestandard, og hvor høyt i risiko, er vi villige til å gå for å hjelpe folk i dyp nød?

Og hvor mye hadde vi syntes andre mennesker skulle tåle å dele av sitt, dersom vi kom over Middelhavet som flyktninger på rømmen fra krig, skrekk og lidelser?

Del
2 kommentarer
Livet på Sicilia

Herlige heklehelvete!

Published on: februar 28, 2016 at: 20:05
11 kommentarer

Jeg har nå ti måneder permisjon fra P4, men jeg ligger ikke helt brakk. For midt oppi kampen for et bedre helsevesen, mot fryktkultur, mot mobbing i Malvik kommune og underveis i familiens inntreden i siciliansk kultur og språk -har jeg fått et anfall av hekle-og-strikkedilla.
Et voldsomt anfall!

Jeg er rett og slett blitt et realt heklehelvete. Og jeg elsker det! I perioder er jeg nærmest manisk kreativ, og her på Sicilia har jeg funnet et utrolig kult, tykt og fargesterkt garn som jeg er blitt inspirert av. I løpet av to måneder har jeg begått:
* omlag 70 luer med lange, lekne dusker
* åtte vesker
* to store puter
* ett, rundt hekleteppe -som jeg ennå ikke er ferdig med.

2016-02-07 11.57.17

Joda, det skal innrømmes; ikke alt er like fint, flott eller brukbart. Og ja, jeg har ofte vondt i hendene når kvelden kommer, øm og stiv av harde masker og gjentatte bevegelser. Men jeg kooooooser meg sånn med å lage, at det er det verd!

Og noen av kreasjonene er blitt ganske bra. Ihvertfall bra nok. Oppskrifter har jeg ikke. Det morsomme er nettopp å være fri, bare å finne på og lage akkurat det som faller meg inn.

2016-02-07 12.01.25

Dessuten; noe har jeg gitt bort. Alle barna i Leos sicilianske klasse fikk hver sin lue i løpet av en engelsktime, etter at vi hadde tatt opp navnene på ulike klesplagg. Etter det rant det inn enda flere bestillinger. Så gikk jeg brålei av luer.
Men ikke av garnet.

2016-01-22 08.56.20

Så da begynte jeg å lage vesker. Jeg testet ut den første (mørkeblå og hvit), og til egen overraskelse så virket den! Ja, den er både funksjonell og fin, passe stor og god å ha både på skulderen og i hånda. Så da var det bare å lage den neste, og den neste og alle de neste. Og ennå er jeg ikke fornøyd.

WP_20160219_12_22_33_Pro

Heldigvis er garn billigere her enn i Norge. For det har blitt i overkant mange av dem, og et utall turer til de ulike kineserbutikkene som selger nøster for 2, 3 eller 4 euro per stk.

Om jeg får med meg hele kolleksjonen hjem når vi pakker sammen og  setter nesa nordover til sommeren, det er ennå uvisst. Det er visstnok veldig trendy med ekte hjemmelaget og håndarbeid hos flere av de store motehusene. Akkurat som her i steinhuset sør i Middelhavet. Enn så lenge bekymrer jeg meg ikke, men bare hygger meg intenst både med å lage og stable produksjonen.
Og selvsagt med å vise frem noe av det 😀

Garn som får det til å klø i kreativiteten:WP_20160228_19_07_44_Pro

Vesker, teppe og siciliansk Pleasure. Vår lille løshund som tester teppet <3WP_20160228_18_03_10_Pro

Del
11 kommentarer
Kritikk og politikk

Endelig debatt om skremslene i våre sykehus

Published on: februar 25, 2016 at: 19:08
13 kommentarer

Den som kjenner til fryktkulturen i helsesektoren, kan ikke la være å bli opprørt og forbannet. Det må være lov å håpe at mange får en øyenåpner hos Ingunn Solheim i NRK Debatten i kveld kl 21:30.

debatten

Hvis jeg kunne velge, ville jeg nok helst latt være å tro på det:
Det ville gitt mer trygghet om jeg ikke visste at dyktige livreddere blir advart og truet, får produsert falske anklager mot seg, mister eller slutter i jobben, blir psykisk syke – sågar forlater landet, etter konflikter med egen helseledelse.

De fleste av oss ønsker å tro at alt er vel og at våre leger og pleiere blir såpass godt ivaretatt at vi som pasienter er i trygge hender. Vi tror ytringsfriheten gjelder og at det faglige er viktigere enn det personlige, innenfor sykehusets porter.
Vi pasienter vil tro at vår helse står i fokus.

Sånn er det dessverre ikke alltid. Og det hjelper ikke å lukke øynene, for falsk trygghet fører ingensteds hen. Derfor må vi få innsikt i fakta. Da er det godt at NRK tar debatten i kveld.
Men det har ikke vært uten motstand.

I flere uker har NRK forsøkt å få til denne debatten.
Det ligger i sakens natur at det er vanskelig å få folk til å stille opp: ansatte har sett hvor langt visse helseledere er skruppelløse nok til å gå, og er naturlig nok redde for å si sannheten. Det kan koste dem jobben og helsa. Likevel har noen modige sjeler takket ja. Vit hva de risikerer ved å møte opp. Jeg tror dog de vil holde igjen, og ikke fortelle hele sannheten. Derfor vil neppe kveldens debatt vil gi mer enn en touch i overflaten. De risikerer mye ved å fortelle tv-seerne hvor grovt dette faktisk er noen steder.

Visse helseledere har også vært tvunget til å stille, fordi de har såpass stygge svin på skogen at de har alt å tape på ikke å stille opp.

Selvfølgelig herjer ikke fryktkulturen hele tiden, eller med alle leger og helseansatte. Men altfor mange av våre livreddere er livredde på jobb. Hvor trygg er du som pasient dersom han eller hun som har ditt liv i sine hender, er skremt eller truet, og har tankene sine andre steder?

Etter flere års daglige studier av helsesektoren har jeg møtt mange fryktrammede helseansatte. Skremte, desilllusjonerte, sinte og dypt sårede mennesker som forsøkte å gjøre det rette. Modige mennesker har fått arbeidsgleden ødelagt, liv og karrière knust, flere av dem fordi de varslet om pasientfarlige forhold. Uten å ha media på sin side har vi i flere saker sett at det er for lett å overkjøre varslere. I stedet for å takke dem. Den som har lest Eli Bergs bok «Hold munn eller gå» har sett toppen av isfjellet.

Det skal lønne seg å stå opp for den svake part, det skal lønne seg å være modig. Men det er altså ofte ikke tilfellet i norsk helsesektor.

Fordi, i vår tid, etter innføringen av Helserefomen / foretaksreformen 1.1. 2002, har helsesektoren fått mange andre mål, enn å yte best mulig helsehjelp. Etter omleggingen ble økonomi og omdømme viktige verdier, og de har fått vokse seg groteske. Delvis på bekostning av pasientbehandling, arbeidsmiljø og ytringsfrihet.

For å fremstå som mest mulig vellykket overfor sykehusstyret, helseforetaksledelsen, helsedepartementet og / eller helseminister, har flere sykehus -istedenfor å ansatte stadig dyktigere leger og helsepleiere- heller satset på flere omdømmebyggere og «kommunikasjonsrådgivere». Og helseansatte blir pålagt en kneblende lojalitetsplikt. Det er virker som om det ved noen sykehus er blitt viktigere å fortelle at sykehuset er godt, enn å faktisk jobbe med å bedre helsetjenestene.

Jeg har personlig, og grisedårlig, erfaring med noen av kommunikasjonsrådgiverne ved enkelte helseforetak. Jeg kan med fordel ta min del av skylden for den elendige kommunikasjonen. For når jeg blir provosert og ikke får svar, lar jeg den ubeskjedne megga i meg tre frem.
Men jeg er ikke den eneste, det sitter mange megger i landets kommunikasjonsavdelinger. Der hører de ikke hjemme.
For når tildekking av fakta blir viktigere enn åpenhet, har demokratiet et stort problem.

Det må likevel være lov å håpe at kveldens debatt blir slik at folk flest får ny innsikt.
Jeg frykter dog at OUS adm. dir Bjørn Erikstein igjen vil benekte fryktkulturen, slik han også gjorde i Dagsnytt18.
Skjønnmaling fører ingen sted hen. Bare når vi tar inn over oss fakta kan vi komme frem til nødvendige endringer. Da kan demokratiet kreve at våre politikere tar grep.

At de endrer de mest dysfunksjonelle helseledelses-systemene.
At de griper inn i ødeleggende kulturer og bruk av frykt.
At de fjerner de mest uegnede helselederne med folk som bygger tillit istedenfor frykt.

 

Del
13 kommentarer
Kritikk og politikk

Grå helse-eminense gikk av i svart

Published on: februar 21, 2016 at: 17:52
3 kommentarer

Når en av landets mest markante maktbyråkrater denne uken ble pensjonert fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), avla hun en respektløs sistehilsen til landets leger. 

Ingen som er interessert i helsepolitikk har klart å gå glipp av superbyråkrat Anne Kari Lande Hasles navn. Hun klorte seg fast i departementet til fylte 70 år, men denne uken var det ubønnhørlig slutt.

pressebilde AKLH

Lande Hasle var en sentral maktbyråkrat og lojal Ap-støttestpiller. Hun var med i utformingen av foretaksreformen før den ble vedtatt i 2001, og i gjennomføringen av den i årene etter. Hun har trukket i trådene og vært med å definere «sannheten» om tilstanden i helsevesenet, om konfliktene og linjene i helsepolitikken. Hennes sentrale posisjon har gitt stor makt og innflytelse over ulike helseministre og helseadministrasjoner.

I avisen Dagens Medisin blir Lande Hasle på gråten når ordet «byråkrat» brukes som et skjellsord. I det samme intervjuet hevder hun at «det er lettere å bli arrogant enn ydmyk når man blir tatt opp på legestudiet».

Hvis denne legeforakten har gjennomsyret hennes byråkratgjerning, kan det forklare noe av foretaksformens mål; å overføre makt og helsefaglige beslutninger fra leger, over til økonomer og byråkrati.
Noen omlegginger var nødvendige, men den raseringen hun var pådriver til, har vært en katastrofe for helsesektoren. Både for fagfolk og pasienter.
Mens helseledelser og byråkratiet har levd stadig fetere dager siden 2001.

Når media de siste ukene har dokumentert fryktkultur, regelbrudd og kynisme ved ledelsen i flere helseforetak, slår Lande Hasle straks fast at reformen var «en suksess». Selvransakelse og selvkritikk er tydeligvis ingen høyt skattet øvelse der i gården.

Viktigere enn selvinnsikten; formidler Lande Hasles uttalelser et rådende syn på helsefagfolket innad i HOD?
Ulmer legeforakten i helseledelsens flere nivåer, eller er det bare Lande Hasle?
Det må være lov å spørre om enkelte helseledere til og med opplever å ha ryggdekning i HOD for undertrykkelse og skremsel av brysomme ansatte?

Da jeg ble nektet innsyn i den visstnok svært å avslørende arbeidsmiljøundersøkelsen ved UNN fra i fjor, støttet HOD avslaget, gang på gang. Kritisk innsyn i tingenes egentlige tilstand ønsket de ikke. Men demokratiet, de ansatte og pasientene hadde trengt åpenhet. Det bekymrer visst ikke HOD.
Fant de det mer opportunt å bedrive sin fryktkultur i fred?

Til Lande Hasles forsvar kan kanskje anføres at heller ikke alle leger er i besittelse av ydmykhetens nådegave. Men i motsetning til byråkratens oppdrag, som ligger i å utvise lydighet for regelverk og lover, krever legefaget at den enkelte stoler på egen kunnskap og vurderinger. Fordi pasienter kan lide fatale konsekvenser foran legens øyne hvis han eller hun feiler. Byråkraten kan fatte de mest inhumane beslutninger uten å måtte overvære og lide konsekvensene.

Ligger det mer bak legeforakten enn bare dårlig kultur? Handler dette også om en smittsom usikkerhet og dårlig selvtillit hos noen av toppene i departementet?

legepasient

Opererer toneangivende topper i Helsedepartementet med en så fjern versjon av sektorens utfordringer enn den som oppleves på gulvet, at ulike helseministre er blitt ført bak lyset av eget byråkrati?

Hvor jevnlig, hvor mange, hvor gode og hvor sterke bånd nærer ministeren til ansatte, til sykepleierforbundet, Legeforeningen, pasienter, pasientorganisasjoner mfl?
Får  Bent Høie nok, korrekt og korrigerende info fra andre enn sitt byråkrati?

Når leger forhindres i å gi pasienter den rette hjelpen, når de fortviler over manglende faglig forståelse og underfinansiering i avgjørelser fattet at byråkrater med større lojalitet til økonomi enn til pasient, da har kritikken fra makten lenge vært den samme: «legene er bare sure for at de ikke får bestemme». Det er en lavpannet kritikk som avslører manglende forståelse for helsefagets følsomme innhold.

Om mange byråkrater nå frykter den voksende motstanden, helsefolkets og pasienters organisering i Helsetjenesteaksjonen, og den dokumenterte fryktkulturen i media, er forståelig. Mye tyder på at deres tid på toppen går mot slutten. Etterfølger Bjørn Inge Larsen får en krevende jobb med å rydde i HOD etter Lande Hasle.

Og om byråkratene skjelver, så kan ikke Bent Høie ta hensyn til det. For å få til pasientens helsetjeneste må ministeren feste sin dypeste lojalitet der den hører hjemme;
Ikke til skrivebordsarbeidere som forakter helseansatte, ei heller kun til pasienten,
men i mye større grad til de som utfører jobben.
Til de som i motsetning til byråkratene, kan helsefaget.
Leger og helseansatte må få fagene sine tilbake fra den byråkratiske overmakten. 

Det er Bent Høies viktigste gjerning i den kommende avviklingen av de regionale helseforetakene.

BentHøie

 

Del
3 kommentarer
Kritikk og politikk

Hvis det står om livet, vil du ha en livredd eller en trygg lege?

Published on: februar 18, 2016 at: 21:06
2 kommentarer

Hva skjer når en lege -som har pasientens liv i sine hender- er livredd på jobb? Tror du han eller hun er på sitt beste når adrenalinet pumper, hjertet hamrer og frykten herjer?

De fleste vil ikke vite det. Hvordan det faktisk står til ved enkelte norske sykehus. Ved noen avdelinger. I for mange helsefagmiljøer.

Mange foretrekker falsk trygghet fremfor skremmende kunnskap om virkeligheten: At det ved altfor mange pasientsenger står leger som føler seg trakassert, truet og hundset. Mange er dypt frustrerte over å arbeide i et system der hakkeloven gjelder. Der lojaliteten hovedsakelig strekker seg oppover til neste lederlag, og ikke ned til pasienter og ansatte.

Jeg har aldri arbeidet ved noe sykehus. Men jeg er en erfaren pasient. Og gjennom mine studier av sektoren, i min systemkritikk og i arbeidet med mine bøker, har jeg etter hvert fått endel innsikt i hvilke arbeidsmiljøer våre helseansatte arbeider i.
Det er til dels smertefull kunnskap.

(Forsetter under bildet)
helsesvik

Det er slett ikke like ille over alt, noen sykehus fungerer til og med strålende, med toppledere som trygger sine ansatte med tillit og ansvar i alle ledd. Adm. dir. Per Bleikelia ved Ringerike sykehus er et forbilde. Men fra andre sykehus har jeg hørt så grove historier at den som får innsikt, ikke kan la være å miste tilliten til store deler av norsk helsevesen. Det er alvorlig.

Enda mer alvorlig er det dersom befolkningen fortsetter å tro at helsesektoren er forsvarlig i alle ledd. Det er den dessverre ikke. Langt derifra.

(Per Bleikelia med avdelingssykepleier Hilde Tangen. Foto ved Ringerike.no)

Bleikelia

Min erfaring er at de styggeste historiene kommer fra Universitetssykehuset i Nord Norge (UNN) og fra Oslo Universitetssykehus (OUS). Her er både antallet og innholdet i ansattes opplevelser innimellom direkte fryktinngytende.

De siste ukers mediedekning av fryktkulturen ved norske sykehus dokumenterer bare toppen av isfjellet, hevder flere kilder. Dagens Næringsliv skrev 22. januar den første, grundige saken som dokumenterte ukulturen, blant annet ved adm. dir. Tor Ingebrigtsens sykehus, UNN. Flere stygge saker fra det samme sykehuset har fulgt.

For DN tok lokket av heksegryta. Padder og huggorm veltet opp i ulike medier. Flere leger med vonde erfaringer våget å stå frem og dele med offentligheten. Tidligere foretakstillitsvalgt for overlegene ved UNN, Jørgen Nachtmann, gikk ut og bekreftet personforfølgelsen; «Sykehusets ressurser brukes til å jakte på tillitsvalgte og leger som ønsker å si ifra om svikt i pasienttilbuet..(..) Noe lignende har jeg ikke opplevd ved andre sykehus».

Pasient- og brukerombudet i Tromsø forteller til NRK at UNN ved gjentatte saker hever seg over loven og lar være gi innsikt i de sakene der ombudet krever svar.

Legeforeningen bekrefter at UNN og OUS er de to mest problematiske sykehusene. I boken Helsesviket reiser jeg systemkritikk som i store trekk sammenfaller med kritikken under tittel «Det syke huset» fra redaktør Vangsnes i Tidsskriftet.

Helseminister Bent Høie kjenner til fryktkulturen. Han har tidligere fastslått at helseansatte ikke bare skal kunne varsle, men at de sågar har en plikt til å varsle når de er bekymret. Det har ikke gjort nevneverdig inntrykk på alle helseledere.

Høie møtte Legeforeningen fredag 12. februar for å diskutere fryktkultur. Allerede noen dager senere, tirsdag 16. februar tok han spesielt opp fryktkultur og ytringsfrihet i møte med de regionale helseforetakene. Høie ber dem være åpne og slutte å skjønnmale . DN skriver under tittelen «Strammer opp sykehusene»:
«Hel­se­mi­nis­ter Bent Høie in­stru­er­te tirs­dag sy­ke­hus­le­de­re i Norge om at de hver­ken skal skjønn­ma­le el­ler bort­for­kla­re pro­ble­mer med vars­ling, men ta det­te på stør­ste alvor.»

Helse Nord svarte med mer skjønnmaling, og mer bortforklaring.
Kan det være at Helse Nord provoserer Bent Høie med overlegg?

Forstår de ikke toppledelsen hvilken trussel denne tappingen av egne ansatte utgjør for oss pasienter, og for de helseansatte? En av maktbyråkratene, en av arkitektene bak helseforetaksmodellen, Anne Kari Lande Hasle, tar overhode ingen selvkritikk. I det hun gikk av med pensjon denne uken påstår hun i avisen Dagens Medisin, nærmest at helsefolk er så vanskelige å lede og er så arrogante, at problemet ligger hos dem. Ikke i helsesystemets feilfokus på økonomi, omdømme, rapportering og lojalitet oppover.

To så motstridende rapporter av ett og samme helsevesen, er dypt foruroligende. Dialogen, den gjensidige forståelsen og respekten er i sterk grad forvitret mellom ansatte og ledelse ved flere sykehus. Det kan ikke fortsette, gjenoppbygging av tillit er påkrevet. Hvem sitt ansvar er dette primært? Høies svar lyder: «Det et lederansvar å sørge for en åpenhetskultur som gjør at ansatte opplever trygghet for å ytre seg både internt og eksternt.» Det kan også pensjonisten Anne Kari Lande Hasle merke seg.

Kan Høie fremdeles ha tillit til UNNs Tor Ingebrigtsen og Helse Nords ledelse etter dette?
Hvis han forsatt har det, kan ikke norske pasienter og helseansatte ha tillit til helseministeren.

Del
2 kommentarer
Livet på Sicilia

Alt som vokser

Published on: februar 17, 2016 at: 17:47
0 kommentarer

Hvis plantene kunne snakke, ville de flere hundre år gamle oliventrærne hatt mye å fortelle.
Men her er det flere som skulle hatt talerett.

Mandeltrærne.
De blomstrer nå her på Sicilia, så luften anger og øyet stirrer seg stort og vått.
Slik blomsterprakt kunne med hell deklamert dikt.
Om elevert delikatesse og samklang:

2016-02-12 12.37.52

Om helhet:2016-02-09 08.34.30

Om resultater:

2016-02-06 11.37.05

Og om brutal hardhet i lite format:
2016-02-07 12.27.13 – Kopi

Fikustrærne, som utvikler lange egenstøtter, til greiner så tykke som tømmerstokker – ville fortalt lange, innviklede historier, som romaner av Kahled Hosseini:

2015-12-31 13.48.08

Oliventreet med sitt evighetsperspektiv ville eventyrets udødelighet og magi passet perfekt. Historien om kjempekrefter og forsteinede småtroll.

WP_20160217_09_34_00_Pro
Kaktusen som strutter og stritter imot, men som likevel blir overkvinnet.
Kaktusen ville dratt ei skrøne.
2016-02-09 16.59.45

Valmuen, den jomfruelige, livskraftige ville nynnet ei vise. Og vært fornøyd med melodi uten ord. Så lenge noen så den.

2016-02-12 12.50.23

 

Del
0 kommentarer
Uncategorized

Å feire livet -og de døde

Published on: februar 10, 2016 at: 20:59
1 kommentar

I disse dager der det karneval -også på Sicilia. I går sto vi langs gatene i kveldsmørket mens opptoget passerte, breddfullt av lys og kostymer, gjøglere, konfetti, musikk og dans. Og fra husveggene stirret de døde på livet, fra sine minneplakater.

Både opptoget og tilskuerne i den mellomstore nabobyen Avola var kledd til feiring. Carne vale – altså adjø kjøtt- er innledningen til fasten. I god, katolsk ånd handler det om å nyte først, deretter om askesen.

(Artikkelen fortsetter etter alle bildene)

WP_20160209_20_04_07_Pro

Konfetti, folk og nakenkostymer i skjønn forening:

WP_20160209_20_12_44_Pro

WP_20160209_20_30_54_Pro

Fra husvegger, stolper og oppslagstavler møter man de døde, i ord og bilder. Det er en litt uvant, men jeg synes også det er en vakker gest -at de minnes sine døde på dødsdagen hvert år.

I Norge er vi ofte litt forsiktige med å nevne de som har reist videre, kanskje mest for ikke å ramme de nærmeste med ny sorg. For endel er det verre hvis folk later som om den avdøde aldri har levd, for de fleste er det også litt godt å snakke om en de var glad i. Selv i smerten. Her på Sicilia trekker de sine døde frem og minnes dem også gjennom vakre plakater, gjennom vidunderlige gravgårder, i minnegudstjenester og på allehelgensaften.

For åtte år siden døde Marcella: «…mer enn alt minnes vi hvor kjær hun var oss…»

2016-02-09 08.09.53

Her er egne tavler for minneplakter, de står rundt omkring og over alt i landsbyen.2016-02-09 08.19.55

Lag på lag med minner om folk som ikke lengre er blant oss.

2016-02-09 08.20.51

…og slik lever dei altså her.

Del
1 kommentar